Henrik Ibsen, hans diktning og den retrospektive metoden

Henrik Ibsen ble født 20 mars, 1828 i Skien. Han var en av de største dramatikerne under den realistiske perioden og regnes som det moderne dramaets far. Ibsens dramaer er de nest mest spilte i hele verden, bare William Shakespeare overgår han. Som sagt hører det meste av Ibsens dikting inn under den realistiske perioden. Helt i begynnelsen av sitt forfatterskap skrev han også litteratur som går inn under romantikken og nasjonalromantikken. Ibsen levde mye av sitt liv i fattigdom, spesielt som ungdom og tidlig voksen. Han flyttet til utlandet og bodde både i Italia og München. Det var i sin tid i utlandet han skrev de store verkene. Gjennom sin litteratur kritiserte Ibsen samfunnet, og særlig fremmet han kvinnenes stilling i samfunnet og ekteskapet. De mest kjente verkene hans er Peer Gynt, Gengangere og Et dukkehjem. Ibsen var mye involvert i teatrene, også som annet enn forfatter. Han var scenesjef på det norske teater i Bergen i 6 år fra 1851, senere var han artistisk direktør i Kristiania teater til det gikk konkurs i 1862. fra 1853-1864 var han konsulent for Kristiania teater i Oslo.
Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen i 1857 og de fikk ett barn, sønnen Sigurd. Ibsen hadde også et annet barn utenfor ekteskapet, fra sin tid i Grimstad før han møtte Suzannah.
Forfatteren Ibsen selv så opp til og leste mye var Ludvig Holdberg. Han kjente og omgikk andre norske forfattere og Bjørnstjerne Bjørnson bodde en tid i samme leilighetskompleks som Ibsen. Bjørnsons datter Bergliot giftet seg med Ibsens sønn Sigurd, og på den måten ble de to familiene inngiftet i hverandre.
Henrik Ibsen døde i sin egen leilighet i Kristiania, 28 mai 1906, 78 år gammel. Han ble begravet på Vår frelsers gravlund og 20 000 mennesker skal ha møtt opp for å overvære seremonien.



Henrik Ibsen begynte sin litterære karrière som poet. Han var inspirert av de nasjonalromantiske ideene som preget hele Europa i perioden 1850-1870. perioden blir ofte kalt for den poetiske realismen i litteraturhistorien, og er overgangen fra nasjonalromantisk dikting til mer samfunnskritisk diktingen. Kongsemnet (1863) og fru Inger til Østergaard (1854) er eksempler på verker fra denne perioden/fasen. Også de filosofiske idédramaene Peer Gynt (1867) og Brand (1866) går inn under den poetiske realismen. Ibsens forfatterskap tar en sving etter Brandes's appell. Ibsen fokuserer etter det mer på samfunnets politiske og sosiale aspekter. Kritisk analytisk realisme overtar for den romantiske idealismen. Det er i denne fasen han introduserer den retrospektive metoden, første gang brukt i stykket Samfundets støtter (1877). utover på 1880-tallet blir stykkene mer symbolske og psykologiske i sin samfunnskritikk. Den pessimistiske grunntonen og symbolikken fra naturalismen blir gjeldene i verkene fra 1880-tallet. Også fokuset på det teatralet øker, altså dramaets fokus på seg selv som et teaterstykke. Man kan se det både i dobbeltheten i handlingen, replikkene og den tette uttrykkskraften som preger skuespillene. Gengangere (1881) og Rosmersholm (1887) er eksempler på stykker skrevet i denne perioden. På sine eldste dager skrev Ibsen mer symbolsk og innadvendt enn tidligere. Man ser også metoder og virkemidler han brukte i hans tidligere verker. Den retrospektive teknikken, mye bruk av metaforer og symboler samt dramatisk ironi preger Ibsens alderdomsdiktning. Mye av den samfunnskritikken som var veldig sterk på 1870-80-tallet er ikke lenger like sterk. Fra hans siste diktning kan jeg nevne bygmester Solness (1892) og når vi døde vågner (1899)



Den retrospektive metoden er en teknikk der det viktige eller avgjørende i handlingen allerede har skjedd. Altså den som utløser konflikten, og bestemmer hvordan ting skal gå har skjedd før leseren/seern kommer inn i handlingen. Spenningen i stykket vil handle om å gå tilbake og avdekke fortiden. Det er altså ikke nåtiden, men fortiden som er drivkraften i stykket, og handlingen går framover på grunn av ting som har skjedd i fortiden. Tilslutt når handlingen et klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.
I Rosmersholm er det avgjørende i handlingen at Fru Rosmer har tatt selvmord ved å hoppe i elven. Dette skjedde før stykket begynner, men ettersom Rebecca (en venninne av fru Rosmer, som bor i huset deres) og Herr Rosmer blir beskyldt og godkjenner at de er forelsket i hverandre blir alt bare tull. Rektor Kroll skriver i avisen om forholdet mellom Rosmer og Rebecca, og Rosmer begynner etterhvert å tro at det var han som var skyld i sin kones selvmord. Stykket ender veldig tragisk for Rebecca og herr Rosmer. Det er jo helt klart at fru Romsers selvmord var det som var skyld i hele det tragiske utfallet av historien, og det skjedde jo før stykket starter.
Vi ser at det er klar bruk av den retrospektive metoden i Rosmersholm som i mange andre av Ibsens stykker.