Hvordan ligger jeg ann med særemne?

Ja, Nå har vi hold på med særemne en liten stund så tenkte å si litt om hvordan det går. Det var veldig vanskelig å velge oppgave, siden det er jo helt fritt. jeg endte tilslutt opp med Tore Renbergs tre bøker om Jarle Klepp.

Det neste som bød på problemer var å velge en problemstillig jeg kunne baser oppgaven på. først tenkte jeg på å ha oppvekstroman som tema, og kanskje sammenligne datterens oppvekst med Jarles oppvekst, men det hadde blitt litt søkt. Det er vanskelig å finne en problemstilling før man har lest bøkene da man ikke vet hvordan det går og hva som skjer.
Forløpig har jeg lest "mannen som elsket Yngve" også er jeg midt i "Kompani Orheim" De kommer jo i litt feil kronologisk rekkefølge, men jeg leser dem nå like vel i den rekkefølgen de ble skrevet. I Mannen som elsket yngve er jarle 17 år, mens han i kompani orheim er gutt og tidlig tenåring. Problemstillingen jeg endte opp med var karakterutviklingen til Jarle Klepp, og jeg har jo litt å ta av siden han er under utrolig forandring i lle bøkene. (hvertfall de to jeg førlipig har lest/leser) Den siste boken er "Charlotte Isabell Hansen", der jarle er 25 år og student i bergen når han plutselig får en datter dumpet i fanget.

Jeg har ikke jobbet noe mer med særemne enn å lese, men bøkene er veldig bra skrevet.

Henrik Ibsen, hans diktning og den retrospektive metoden

Henrik Ibsen ble født 20 mars, 1828 i Skien. Han var en av de største dramatikerne under den realistiske perioden og regnes som det moderne dramaets far. Ibsens dramaer er de nest mest spilte i hele verden, bare William Shakespeare overgår han. Som sagt hører det meste av Ibsens dikting inn under den realistiske perioden. Helt i begynnelsen av sitt forfatterskap skrev han også litteratur som går inn under romantikken og nasjonalromantikken. Ibsen levde mye av sitt liv i fattigdom, spesielt som ungdom og tidlig voksen. Han flyttet til utlandet og bodde både i Italia og München. Det var i sin tid i utlandet han skrev de store verkene. Gjennom sin litteratur kritiserte Ibsen samfunnet, og særlig fremmet han kvinnenes stilling i samfunnet og ekteskapet. De mest kjente verkene hans er Peer Gynt, Gengangere og Et dukkehjem. Ibsen var mye involvert i teatrene, også som annet enn forfatter. Han var scenesjef på det norske teater i Bergen i 6 år fra 1851, senere var han artistisk direktør i Kristiania teater til det gikk konkurs i 1862. fra 1853-1864 var han konsulent for Kristiania teater i Oslo.
Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen i 1857 og de fikk ett barn, sønnen Sigurd. Ibsen hadde også et annet barn utenfor ekteskapet, fra sin tid i Grimstad før han møtte Suzannah.
Forfatteren Ibsen selv så opp til og leste mye var Ludvig Holdberg. Han kjente og omgikk andre norske forfattere og Bjørnstjerne Bjørnson bodde en tid i samme leilighetskompleks som Ibsen. Bjørnsons datter Bergliot giftet seg med Ibsens sønn Sigurd, og på den måten ble de to familiene inngiftet i hverandre.
Henrik Ibsen døde i sin egen leilighet i Kristiania, 28 mai 1906, 78 år gammel. Han ble begravet på Vår frelsers gravlund og 20 000 mennesker skal ha møtt opp for å overvære seremonien.



Henrik Ibsen begynte sin litterære karrière som poet. Han var inspirert av de nasjonalromantiske ideene som preget hele Europa i perioden 1850-1870. perioden blir ofte kalt for den poetiske realismen i litteraturhistorien, og er overgangen fra nasjonalromantisk dikting til mer samfunnskritisk diktingen. Kongsemnet (1863) og fru Inger til Østergaard (1854) er eksempler på verker fra denne perioden/fasen. Også de filosofiske idédramaene Peer Gynt (1867) og Brand (1866) går inn under den poetiske realismen. Ibsens forfatterskap tar en sving etter Brandes's appell. Ibsen fokuserer etter det mer på samfunnets politiske og sosiale aspekter. Kritisk analytisk realisme overtar for den romantiske idealismen. Det er i denne fasen han introduserer den retrospektive metoden, første gang brukt i stykket Samfundets støtter (1877). utover på 1880-tallet blir stykkene mer symbolske og psykologiske i sin samfunnskritikk. Den pessimistiske grunntonen og symbolikken fra naturalismen blir gjeldene i verkene fra 1880-tallet. Også fokuset på det teatralet øker, altså dramaets fokus på seg selv som et teaterstykke. Man kan se det både i dobbeltheten i handlingen, replikkene og den tette uttrykkskraften som preger skuespillene. Gengangere (1881) og Rosmersholm (1887) er eksempler på stykker skrevet i denne perioden. På sine eldste dager skrev Ibsen mer symbolsk og innadvendt enn tidligere. Man ser også metoder og virkemidler han brukte i hans tidligere verker. Den retrospektive teknikken, mye bruk av metaforer og symboler samt dramatisk ironi preger Ibsens alderdomsdiktning. Mye av den samfunnskritikken som var veldig sterk på 1870-80-tallet er ikke lenger like sterk. Fra hans siste diktning kan jeg nevne bygmester Solness (1892) og når vi døde vågner (1899)



Den retrospektive metoden er en teknikk der det viktige eller avgjørende i handlingen allerede har skjedd. Altså den som utløser konflikten, og bestemmer hvordan ting skal gå har skjedd før leseren/seern kommer inn i handlingen. Spenningen i stykket vil handle om å gå tilbake og avdekke fortiden. Det er altså ikke nåtiden, men fortiden som er drivkraften i stykket, og handlingen går framover på grunn av ting som har skjedd i fortiden. Tilslutt når handlingen et klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.
I Rosmersholm er det avgjørende i handlingen at Fru Rosmer har tatt selvmord ved å hoppe i elven. Dette skjedde før stykket begynner, men ettersom Rebecca (en venninne av fru Rosmer, som bor i huset deres) og Herr Rosmer blir beskyldt og godkjenner at de er forelsket i hverandre blir alt bare tull. Rektor Kroll skriver i avisen om forholdet mellom Rosmer og Rebecca, og Rosmer begynner etterhvert å tro at det var han som var skyld i sin kones selvmord. Stykket ender veldig tragisk for Rebecca og herr Rosmer. Det er jo helt klart at fru Romsers selvmord var det som var skyld i hele det tragiske utfallet av historien, og det skjedde jo før stykket starter.
Vi ser at det er klar bruk av den retrospektive metoden i Rosmersholm som i mange andre av Ibsens stykker.

Det moderne prosjekt - opplysningsfilosofer og forfattere

Det moderne prosjekt
Det moderne prosjekt er egentlig en betegnelse på alt som har skjedd i vesten fra 1500-1600 tallet, som har bidratt til at samfunnet har blitt mer moderne. Det er en prosess over mange tiår, der ny tenkning og forskning har gitt oss et helt annet tenkesett og en ny verdensforståelse. Ting som naturvitenskap, boktrykkerkunsten, den voksende kapitalismen og en helt ny måte å tenke på har vært viktig i prosessen som har ført oss hit vi er i dag. Alle revolusjoner, som den amerikanske, den franske og den industrielle i England, er delvis resultater av, og faktorer i, det moderne prosjekt. Det er fire viktige kjennetegn ved moderniseringen: troen på fremskrittet, troen på fornuften, troen på opplysning og troen på det frie mennesket.

Det var flere mennesker som hadde nye og revolusjonerende tanker, mange av dem er blitt kalt opplysningsfilosofer. Andre er forfattere som gjennom sine litterære verker har fått synliggjort sine ideer og synspunkter om samfunn, stat og styre.


John Locke (1632 - 1704)
Han var en britisk filosof, som hadde en idé og en mening om forholdet mellom staten og folket. Han mente at staten bare kunne styre så lenge folket var enig. Hvis staten ikke hadde folkets støtte var den ikke lenger egnet til å styre. Locke hadde også en teori om at alle mennesker kan lære nye ting, og lære av sine feil (såkalt kognitiv læring). Hans tanker har lagt grunnlaget for empirismen (at man lærer av sine erfaringer og feil)



Jean Jaecques Rousseau (1712 – 1778)
Rousseau var en fransk filosof. Det var han som kom med tanker om folkesuvereniteten og folkestyre, som blant annet var en kilde til den franske revolusjon. Han mente ingen mennesker hadde rett til å herske over andre, og at alle hadde rett til å være frie. Egentlig mente han at det var samfunnet som gjorde mennesker ufrie, men naturtilstanden før det ble dannet samfunn var det ikke mulig eller ønskelig å vende tilbake til.




Francois Voltaire (1694 – 1778)
Voltaire var en annen fransk filosof, forfatter og historiker. Han kritiserte kirken og den kristne tro på det sterkeste, og han mente det var for mange motsigelser i bibelen Han «grunnla» deismen, der man mener det har en gang vært en gud som har skapt verden, men at han har forlatt menneskene til sin egen fornuft og at de selv må rette opp i sine problemer. Tankene hans rundt dette har senere ført til blant annet ateisme. Han skrev en del innlegg til encyklopedien og jobbet for ytringsfrihet, religionsfrihet og menneskerettigheter.



Denis Diderot (1713 – 1784)
Han var også en fransk filosof og forfatter. Hans livsverk var encyklopedien, som var det aller første leksikon. Det var første gang noen hadde samlet kunnskap i noe håndfast som folk kunne bruke. Encyklopedien er på 17 bind, og ble flere gange stoppet av forlaget og anklaget for å være hyklersk. Hans partner Jean d'Alembert sluttet da å skrive, men Diderot ga seg ikke.




Ludvig Holberg (1684-1754)
Han er regnet som Nordens største forfatter fra 1700-tallet. Han ble født i Bergen inn i borgerskapet, den nye samfunnsklassen som vokste frem på den tiden. Litteraturen hans er samfunnskritisk og preget av at han tilhørte borgerskapet. Enkelhet, naturlighet, måtehold og fornuft er Holbergs grunnsyn. Verket som for eksempel «Niels Klims underjordiske rejse» er en roman som kritiserer samfunnet på en indirekte og ironisk måte, og er et et av de mest kjente verkene hans.



Henrik Wergeland (1808 – 1845)
Wergeland var en forfatter, opprinnelig fra Kristiansand. Han var en aktiv skribent både i språkdebatten og i andre politiske sammenhenger. Like vel var det rettferdighet og religionsfrihet han jobbet mest for. Blant annet jobbet han for å få jødeparagrafen fjernet fra grunnloven og han kjempet for borgerskapets rettigheter og folkeopplysning.




Charles Darwin (1809 – 1882)
Han var en britisk naturforsker. Da han kom med boken «artenes opprinnelse» som beskrev evolusjonsteorien (hvordan arter av planter og dyr blir dannet og endrer seg) og naturlig utvalg (de individene som er best tilpasset er de som overlever) snudde han folks oppfatning på hodet. Dette brøt med kirken og bibelen, og var helt nytt. Hans teorier var banebrytende og ligger til grunn for veldig mye medisinsk og biologisk forskning.


Kilder:
Historie boken «mennesker i tid 2»
Norsk boken «grip teksten»

Språkdebatt

I språkdebatten vi skal ha i klassen er vi blitt tildelt/fått velge en historisk person fra 1800-1900- tallet. Jeg skal være Aasmund Olavsson Vinje, eller hvertfall meningene hans. debatten vil dreie seg om hva slags språk vi burde ha i Norge: Landsmål, Riksmål eller bare beholde dansken.

Vinje er jo en artig figur, med en del sterke meninger. Det er vel ganske få av hans samtisdmenn som ikke har opplevd å bli kritisert eller fornærmet av Vinje.
Jeg vil nok si at han er en nasjonalromantiker med en stor forkjærlighet for den flotte, norske naturen, landsmålet og det typisk norske
Han var den første som tok i bruk Aasens landsmål, og brukte dette bevist i sine tekster. Vinje var juornalist og redaktør for uebladet Dølen, men i dag regnes han også som en stor lyriker.

Man kan vel best beskrive Vinje som det er gjort på "studenttorget"

Ein mann som dikta og drøymde om land og folk, refsa og spotta høge og låge. Ein stygg mann med spaserstav og ei stor kjærleik til fjellnaturen. Ein mann som var så fattig at han måtte låne pengar for å overleve, men brevveksla med statsministeren, Knud Knudsen og Welhaven. Ein mann som provoserte dei fleste og leita etter uvennar heller enn vennar. Ein mann som skapte ein personleg, kåserande og essayistisk journalistikk og skreiv på det nye målet, nynorsken. Ein mann som i samtida blei sett på som ein frekk journalist, og no etterpå ein viktig lyrikar. Ein mann som kom i klasse med Bjørnson og Ibsen, og blei tatt for fusk på eksamen. Ein ambivalent mann med eit vanskeleg temperament.
Det var Aasmund Olavsson Vinje

Argumentene mine i denne debatten vil da være positive til landsmålet, og støttende for Aasen. jeg kan trekke frem blant annet at landsmål er det ekte norske språk, at det vil inkludere mer enn bare eliten i byene. Landsmålet vil dessuten bli et viktig moment i nasjonalfølelsen til folket, det at vi har et egent språk.
Det at det vil bli vanskelig å lære, at det er helt nytt, annerledes språk kan jeg forsvare ved å si at mange elever slet med dansken og mange av dem hadde dialekter som lignet på landsmålet. Dessuten trenger Norge et nytt språk med en gang, vi har jo akkurat blitt kvitt danmark for søren.

Særemne

Vi fikk i oppgave å skrive særemne den aller første norsktimen i år. Det var en veldig åpen oppgave, det eneste var at vi må lese tre bøker, og to av dem må være av norske forfattere. Jeg syntes det er litt vanskelig å velge, og jeg jobber fortsatt med å finne ut hva jeg vil lese.

Forfatterskap er jo en oppgave som kan være intressant. (lese 3 bøker av samme forfatter, og sammenligne osv) jeg har kanskje også lyst til å lese en bok av en utenlandsk forfatter, og da enten velge tema eller sjanger. velger man den oppgaven kan man sammenligne utenlandske og norske forfattere/tolkninger av tema eller sjanger.

Filmoppgaven virker også litt intressant, men veldig krevende.
Ja, dette er noen tanker jeg har rundt denne oppgaven forløpig, og sansynligvis vil jeg klare å bestemme meg snart.

Hva kommer til å bli skrevet her?

Er faktisk ikke helt sikker på hva jeg skal skrive her, så dette kan bli interesant:P
Satser på at det kommer etterhvert, men for øyeblikket er jeg helt blank:D
jaja, sånn kan det altså gå, men da er jeg i gang hvertfall, om ikke annet.

Blir vel egentlig litt norskoppgaver her, med tanke på at dette faktisk er en norskblogg.
Så det er bare å glede segXD

Kreativiteten streiker at the moment, så dette var alt for denne gang.

snakkast:P